Det som nå skjer rundt oss er ganske så surrealistisk på alle måter. Fra et åpent samfunn med venner og bekjente, som sammen kunne hygge seg i lag på forskjellige måter, det være seg middager, konserter og andre tilstelninger, er dette nå nesten helt fraværende. 

Den gode klemmen og det faste håndtrykket har vi lagt fra oss i påvente av at den ubudne gjesten skal forsvinne, slik at samfunnet igjen skal blomstre. 

For min egen del er savnet av Logen stor. Logelivet er blitt en viktig del av meg, en del som var borte, men som jeg etter min inntredelse i logen fant tilbake til. Logelivet startet som en vane, men er nå blitt til en trang, og savnet av dette blir stort nå når man ikke kan gå i logen. 

Jeg savner stundene før møtene, med hyggelig stemning blant brødrene, og gjensyn med brødre det er lenge siden man har møtt. 

Jeg savner oppropet og inntreden til møtene, hvor man kan sitte å ta inn over seg det som skjer i de forskjellige gradene.

Jeg savner det å være en del av embedsverket, samt øvingene før møtene og den muntre tonen oss brødre imellom. 

Jeg savner samværet etter møtene, der vi møtes til taffel, som bestandig faller i smak og er hyggelige. Ikke minst savner jeg taffeltalene, som svært ofte setter seg i hjertet. 

Jeg savner uttrykket til en nyopptatt eller forfremmet broder, som vet han har vært med på noe helt nytt og har mange spørsmål som mangler svar. 

Jeg savner logelivet som en helhet da det gir meg så mye godt, og ikke minst bygger opp mitt indre jeg. 

Når dette er sagt så er det jo ikke i logen man skal leve som frimurer, det er i verdenen utenfor våre logesaler. Og kanskje kan vi styrke denne tanken, i disse tidene da vi må fungere på egenhånd og leve opp til det som embedverket viser oss på våre møter, nemlig å være et perfekt menneske i balanse med sin egen fornuft og samvittighet, samt å vise medmenneskelighet og omtanke. Dette er virkelig noe man kan ha bruk for nettopp med tanke på det som skjer rundt oss for tiden. 

Når tid logen igjen åpner er uvisst. Men at den åpner er utvilsomt, og da, mine brødre, håper jeg at logesalene igjen skal fylles med brødre som lengter på samme måte som jeg, og at vi igjen kan ta fatt på vårt arbeide mot et klarere lys og utvikle oss i den frimureriske ånd. 

Dette var noen tanker fra en frimurerbroder som føler han ikke er alene om å ha disse tankene, og det styrker en på veien mot at logen igjen åpner sine dører for oss brødre. 

Til vi sees igjen ønsker jeg samtlige brødre en riktig god sommer og ta vare på hverandre!

Historie

St. Johanneslogen Midnatsol i Bodø ble grunnlagt den 11. juli 1924, og vil feirer sin 95. Høytidsdag den 28. januar i år.

Øyvind

 

 

 

 

Øyvind Kvalnæs er Midnatsols Ordf.Mester fra 17.10.2017
Foto: Per Arvid Tellemann 

 
Logens historie begynner med grunnleggelsen av Nordland Broderforening den 22. august 1899, underlagt St. Johanneslogen Nordlyset i Trondhjem. Dette var den første organisering av frimureriet innen Nordlands amt.

Initiativtaker var bergingeniør Julius Emil Knudsen, som i 1898 ble direktør ved Sulitjema Gruber. Han kom fra Røros, hvor han hadde vært medlem av Røros broderforening.

Den 10. januar 1899 ble det via Nordlyset i Trondhjem innsendt andragende om å få stifte en broderforening i Bodø. Denne ble innvilget av Loge-Direktoriet den 15. mai samme år. Innvielsen ble foretatt med 22 frimurere til stede, 17 av dem tilhørende den nye forening. Knudsen ble dens første Ordførende Forstander.

Tilholdssted var Grand Hotel. I 1901 var medlemstallet steget til 45, og foreningen fikk nytt møtelokale i Bodø Sparebank.